De siste vitnene

Et gripende vitnesbyrd fra barn som vokste opp under 2. verdenskrig.

De siste vitnene er skrevet av den hviterussiske forfatteren og journalisten Svetlana Aleksijevitsj. Den ble utgitt på Kagge forlag i 2016. De siste vitnene inngår i syklusen ”Utopiens stemmer”, sammen med Krigen har intet kvinnelig ansikt, Kister av sink, Bønn for Tsjernobyl og Slutten for det røde mennesket.

Aleksijevitsj er kjent for sine dokumentariske bøker om sovjettiden og enkeltindividers vitnesbyrd fra historien. Bøkene hennes kalles for vitnesbyrd-romaner eller stemmeromaner. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 2015. 

Aleksijevitsj har intervjuet 100 eldre mennesker som alle opplevde andre verdenskrig som barn. De fleste av dem er fra Hviterussland, og de forteller om minner, hendelser og opplevelser fra krigen. Mye husker de bare glimtvis og veldig mye er glemt. Nazistene betraktet hviterusserne som undermennesker, landet opplevde store ødeleggelser og enormt mange omkom. Mange landsbyer ble brent, folk ble massehenrettet, og et stort antall barn ble foreldreløse. Mer enn to millioner mennesker døde og en million bygninger ble ødelagt. De aller fleste av dem som forteller i denne boken var små barn under andre verdenskrig, og det er enkelte ting som går igjen i historiene deres. Det er spesielt savnet etter mamma og pappa som opptar dem. Foreldrene til barna var enten døde eller ute i krigen. Enkelte hadde også sett sin egen mor eller far bli drept.

”Om nettene var det hyling uten like. Vi ropte på mamma og pappa. Barnepleierskene og lærerne forsøkte å la være å si ordet ”mamma” når vi var til stede. De fortalte eventyr for oss og valgte ut bøker som ikke hadde dette ordet”(s.21).

Andre forteller om fly som bombet dem og hvordan de opplevde å sulte langsomt til døde. Det var vanskelig å få tak i mat siden tyskerne hadde brent avlingene eller tatt maten selv.

”Broren min var så sulten at han spiste et hjørne av ovnen. Han gnagde, gnagde hver dag…[s.67].

Midt i all denne ondskapen og elendigheten fantes det også medmenneskelighet og glimt av håp. Som kvinnen som tok til seg en liten jødisk pike og behandlet henne som sin egen datter med fare for sitt og familiens liv. Eller barna på barnehjemmet som gav brød til tyske krigsfanger selv om de nesten besvimte av sult selv.

Det er en sår og gripende bok, og jeg satt med tårer i øynene da jeg leste den. Det var tydelig at mange av dem som fortalte ikke ønsket å huske, de ville bare glemme alt det vonde. De ble opprørt av å fortelle om krigen og mange var fortsatt preget av det de hadde opplevd. Enkelte fortalte at de var så traumatiserte at de hadde glemt sitt eget navn, sluttet å snakke for en periode eller begynt å stamme.

”En av soldatene spurte meg: Jente hva heter du? Men jeg hadde glemt det”(s.8).

Boken er meget aktuell i dag, med tanke på all den krigføringen som foregår rundt omkring i verden, og det er hjerteskjærende å tenke på alle som er på flukt og opplever det samme som disse hviterussiske barna gjorde for over 70 år siden. Aleksijevitsj sin måte å formidle historiene på er nyskapende. De siste vitnene har undertittelen Solo for barnestemme, og gjennom retrospektive fortellinger av enkeltmenneskers skjebner, gir boken et bilde på barns opplevelser av krigens grusomheter.

Anne Marie Morvik
Publisert 15.11.2016, sist endret 21.12.2016 - 11:31
Side-alternativer
Kategorier: